Hannes Litt av hvert

Det føles lenge siden nå, men i disse dager er det tre år siden det første, lammende angstanfallet. Jeg hadde lagt meg, hjernen kvernet rundt, og plutselig begynte hjertet å galoppere, svetten silte, puste var vanskelig – jeg var i ferd med å dø. Det føltes slik. Midt oppi dødsangsten var det en liten fornuft igjen som forsøkte å hviske: Dette må være angst? Heldigvis lyttet jeg til den stille stemmen, vekket mannen og overlevde. Det var angst. Lammende, forferdelig angst. Den kom i bølger, og av og til trodde jeg at jeg hadde kontroll. Til slutt hadde jeg det ikke, og gikk til lege. Om det var den fantastiske legens forståelse, medisinene, livet som stadig endres eller utdanningen som forandrer meg som var årsaken til at det ga seg vet jeg ikke. Det jeg vet nå, er at jeg for tiden er frisk igjen, og medisinfri. Eller, hva er frisk og hva er syk? Jeg har i alle fall ikke lammende angstanfall. Og det er veldig godt.