You are currently browsing the Veiledning category
Displaying 1 - 6 of 6 entries.

Knopper som springer ut

  • Posted on mars 26, 2015 at 17:42

Det er lenge siden sist jeg la ut et innlegg her nå, og det er jammen bra dette egentlig bare er en blogg for min egen del! Selv om det er stille på bloggfronten, er det ikke stille i hodet mitt. Men å sette seg ned og tenke «lange tanker» er det ikke alltid tid til. Nå vil jeg sette av tid til det innimellom eksamensskriving og hverdagsliv – for jeg har en liten spire som vil ut. En liten tankespire, små menneskespirer er jeg altså ferdig med å produsere!

DSC00071Gjennom vinteren har ideen ligget i dvale, men når våren kommer og knopper springer tenker jeg at jeg må la ideen også få starte å springe ut. Den starter med tanken om at «ondt skal ondt fordrive» – bare med en mer positiv vinkling: Med godt skal ondt fordrives. Og det er i grunnen det hele – jeg vil gjerne gjøre noe som er godt, og som kan få det som ikke er godt til å bli bedre, enten det er fysisk eller på tankeplanet. Og når er det egentlig mulig å skille de to 100% fra hverandre?

Videreutdanningen jeg tar er i tverrfaglig veiledning, noe som øker min kompetanse i forhold til å hjelpe til med å finne ut av ting man strir med. Med sykepleierfaget i bunnen er naturlig nok fokuset på kroppen der, og som menneske tror jeg på at kropp og sinn er en enhet som ikke kan skilles eller deles opp. Ideen min vil lage et tilbud som tar vare på hele mennesket som trenger hjelp med noe som er ubehagelig eller vondt – med forsiktig berøring og tilbud om samtaler. Uten utdannelse innen massasje vil jeg ikke kalle det massasje, men berøring trenger man ingen utdannelse for å benytte.

Noen ganger har man bare vondt i en skulder, og trenger kanskje litt positivt fokus på den skulderen, noe som tar brodden av smertene for et lite øyeblikk. Berøring frigjør oksytosin fra hypofysens baklapp, og den setter i gang et system som for eksempel fører til høyere toleranse for smerte, senket blodtrykk, økt helbredelseshastighet på sår og ikke minst en følelse av velvære og ro. Det er dette jeg ønsker å sette i gang ved berøringen. Det finnes masse teori rundt dette, og noe forskning, og for spesielt interesserte kan navnet Kerstin Uvnäs-Moberg være til hjelp i søkeprosessen. Jeg tenker at det er fint at forskning og teori finnes, men i min lille, fremtidige praksis trenger jeg bare å lene meg på det alle vet: at mild og varsom berøring kjennes godt både i kroppen og i sinnet.

Andre ganger har man kanskje motstand mot å bli tatt på, og trenger bare noen å snakke med og lufte tankene sine med. Da kan jeg tilby det. Å få si høyt og sette ord på det man tenker på setter ofte i gang en prosess – der man ender opp med å se ting klarere, og kanskje komme på sporet av en løsning helt selv. Bare fordi noen var der for å lytte, og kanskje bidra med noen spørsmål. Kanskje trenger man både å snakke og å få litt fysisk oppmerksomhet til den stive nakken? Jeg vet ikke, og kanskje ikke du heller? Men sammen finner vi det nok ut.

Der var min lille tankespire på vei ut av mørket – og når det nå står her helt offentlig (selv om det skal godt gjøres å dumpe over denne ganske så anonyme bloggen) forplikter det meg litt. Dette er noe jeg vil, men ikke helt vet når og hvordan jeg skal sette det ut i livet på ordentlig. Det jeg vet, er at jeg har mulighet til å starte opp i det små allerede nå. Plassen er klar, jeg er klar, men det skorter litt på tilgjengelig tid. I alle fall tid jeg kan sette av fast og regelmessig – men det innebærer i grunnen ikke annet enn at jeg får starte i det små, og ta imot det som dukker opp i stedet for å «avertere meg selv». Så får resten komme etter hvert.

 

 

Labyrinter

  • Posted on februar 6, 2015 at 12:42

I fjor vinter hadde vi en forelesning på videreutdanningen min om labyrinter. Det var Anne Bolstad, studentprest, som hadde foredraget (anbefaler å høre henne om du har anledning, hun er super!) Da var det gjort, jeg var betatt! Vi fikk gå i en labyrint som er som den berømte labyrinten i Chartres-katedralen i Frankrike, og det var en utrolig spennende opplevelse! På engelsk skiller de på «labyrinth» og «mace», der «labyrinth» er en labyrint med en inngang, et senter, og bare en vei å gå. En mace har blindganger man kan gå seg bort i. Labyrintene jeg ble betatt av var labyrinten med en vei, der man kan gå for å finne seg selv, ikke gå seg bort.

800px-Labyrinth_at_Chartres_Cathedral

Chartres-labyrinten, bilde hentet fra Wikipedia

 

Det å gå, følge et fastlagt spor, i stillhet og ettertanke, rolig og fredelig, det var nesten magisk. Der og da bestemte jeg meg for at jeg måtte ha en labyrint i hagen, og at kantene skulle være kjøkkenhage. Som sagt, så gjort, og planleggingen av min egen labyrint startet. Delen av hagen jeg kunne bruke var ikke rund, men firkantet, så noen Chartres-labyrint kunne det ikke bli. Inspirasjonstegningen min ble slik, og strukturen er nok ganske lik:

hagetegning

Planlegging av labyrint-kjøkkenhage

Gjennom vinteren tok planen form, og i mai ble første spaden lempet unna. Enda iført penklær fra avslutningsfesten for skoleåret begynte jeg å grave. Etter hvert ble det mange spatak, en del vannblemmer, veldig mange trillebårlass med torv og stein, litervis med svette og litt blod – og strukturen på den ferdige labyrinten kom på plass. Vi fikk til og med plantet en god del, selv om ikke det var målet for sommeren 2014. Det var kun strukturen jeg hadde som mål å bli ferdig med. Jeg har dessverre ikke så gode bilder, men deler de jeg har.

Kunne ikke en gang ta av pentøyet før jeg satte i gang

Kunne ikke en gang ta av pentøyet før jeg satte i gang

labyrintsenter

Senter av labyrinten opptegnet og etter de første spatakene

labyrintstart

Labyrintens senter er ferdig, jordbær og bringebær på plass

 

Kjøkkenhagelabyrinten vår var et artig prosjekt i fjor, og nå kjenner jeg meg klar til å begynne å så frø, så de kan spire og etter hvert fylle hagen med deilige, spiselige vekster. Og i år har vi høner også, så det ligger an til en del hjemmeprodusert mat i sommer, det blir veldig, veldig morsomt!

Livsprosjekt

  • Posted on februar 5, 2015 at 09:54

Hva er et livsprosjekt? Godt spørsmål, med en uendelig mengde gode svar. Jeg har valgt å tenke på det som noe jeg jobber med i livet mitt, som har betydning for meg selv og andre. Akkurat nå er det smil.

I førjulsstria så jeg på mennesker som hastet rundt, og ble så stressa. Jeg begynte å møte blikk og gi et lite smil, og fikk veldig mange smil tilbake. Hva de menneskene tenkte om meg, som gikk der og smilte til dem, er uvisst, men det ga meg en god følelse. Å bli møtt av et vennlig blikk og et smil er uansett veldig uskadelig, og i beste fall koselig, så det ble mitt førjulsprosjekt. Dersom jeg ikke kunne gå i butikken uten å være i stand til å gi mennesker jeg så på min vei et oppriktig smil, så kunne jeg holde meg hjemme med mitt eget lunkne humør. Jeg trengte veldig sjelden å utsette turer ut, for heldigvis er jeg god på å finne ting å glede meg over.

Etter at julestria var over fortsatte jeg, og nå kaller jeg det et livsprosjekt. Å møte mennesker på min vei med nysgjerrighet, respekt og omtanke, om det så bare er et oppriktig smil som viser det. Tilbake får jeg smil. Og en visshet om at vennlighet og respekt, omtanke og kjærlighet må til – enten man kjenner hverandre eller ikke.

Mindfulness

  • Posted on februar 4, 2015 at 17:52

I dag har jeg vært på fagdag med Veiledernettverket på Terningen Arena på Elverum. Det er alltid spennende å se om opplevelsene for dagen står til forventningene, og det kan jeg skrive under på at de gjorde i aller høyeste grad i dag. Mindfulness i veiledning. Det var riktignok en litt kaotisk ankomst, jeg tror arrangørene hadde bommet litt på dimensjonering av registreringen, men det var ganske artig å stå i en lang kø og høre hvordan mange hisset seg ganske godt opp over dette. Veiledere på kurs i mindfulness. Jaja, nok om det. Alle ble registrert og fikk betalt lunsjen sin.

Dagen var lagt opp med ett hovedforedrag og workshops etterpå. Og foredraget…. jeg ble helt bergtatt. Når kloke mennesker får snakke om spennende temaer er det duket for hodenikkende konsentrasjon – og det var visst ikke bare meg. Nå blir man ikke utlært om mindfulness  på en dag (heldigvis), men med det jeg visste fra før, og de nye perspektivene jeg fikk i dag, så er jeg i alle fall sikker på at jeg kan forsøke å dykke litt ned i dette temaet, og kanskje komme ut på andre siden som en mer tilstedeværende meg. Og jeg tror, som en lykkeligere meg. Nå skal jeg lese boka han har gitt ut: «Orkanens øye – Mindfuless og selvledelse» av Ivar Vehler. Jeg tror ikke dette er siste innlegget om dette!

Det er mulig å laste ned gratis lydbok på hjemmesiden hans

Her er hjemmesiden for de som måtte være interessert i å sjekke dette litt mer:

http://ivar-vehler.squarespace.com/#about

 

 

Livstre

  • Posted on februar 3, 2015 at 00:03

I veiledningsstudiet har jeg jobbet med metaforer. En metafor er et ord, setning eller et bilde som brukes i overført betydning. For meg har treet blitt en viktig metafor. Jeg skal skrive mer om det i et senere innlegg, men jeg ville gjerne dele dette vakre bildet av et vinter-tre. Jeg samler på bilder av trær nå, som kan gi meg gode refleksjons-utgangspunkt til senere. Det vil si, refleksjonene pågår for fullt, men jeg har ikke prioritert å skrive dem ned.
image

Dette treet fant jeg på tur. Samme tur som de fine barna på skitur. I min livstre-metafor er røttene også viktige, men de vil ikke være synlige på bildene jeg samler på, og det er helt greit.

Veldig kort fortalt tenker jeg på livstre et som en metafor for meg selv og livet mitt. Det er røtter, der mitt ubevisste ligger. Det er stamme, der mine verdier og holdninger er, og det er en trekrone som er mitt synlige jeg, det jeg viser fram. Å tenke på meg selv og livet slik gir meg et verktøy for å sortere, undersøke, undres og reflektere. Litt fjernt, ja kanskje, men jeg er forbi det stadiet der jeg gidder å bry meg om det. Ja, jeg er rar. Heldigvis for det!

Bratt bakke

  • Posted on januar 20, 2015 at 23:13

Når man tør å tråkke over noen vanlige grenser for hva man gjør og ikke gjør, så kan livet bli så mye rikere. I dag gikk jeg tur, og selv om det kanskje ikke var så populært hos de voksne at jeg gjorde det, så fulgte jeg med en baktropp av småskoleunger på tur opp en bratt bakke på ski. Ei jente med bakglatte ski strevde, og den voksne som dannet baktropp hadde for få armer til å hjelpe alle. Så da bare gjorde jeg det. Og til gjengjeld fikk jeg dele refleksjoner rundt både ulver i skogen og voksne som kunne være mordere, og vi fikk sammen satt det litt inn i en ramme av sannsynlighet kontra usannsynlighet akkurat her og nå. Heldigvis var en av de små jeg traff på turen en jeg kjenner fra før, så jeg ble heldigvis fritatt fra mistanken om mordere Helt til slutt fikk jeg dagens visdomsord fra ei lita snuppe med svarte fletter: «Du burde smile vennlig til alle voksne du møter, da blir de vennlige tilbake». Hun kunne ikke vite at akkurat det er en av mine livsprosjekter akkurat nå, bare at det også gjelder barn. Kloke småtasser!